En dag som handler
Klokken har akkurat passert sju og jeg krysser hundegården for å hilse på hundene. På førsteplass står Kompis, som allerede før vekkerklokken min ringer, vet at det straks er på tide å stå opp. Nå venter en soldig frokost, før huskyene skal ha sitt. Det er fortsatt lyst, selv om solen ikke lenger stiger over fjellene. Snart begynner mørketiden, og hodelykten er med overalt. Et raskt blikk på himmelen viser meg et ganske trist høstvær. Vi har allerede trent hundene i et par uker, og det er så gøy at jeg forlengst har glemt sår og vridde fingre som oppstod de første dagene. De såre musklene er også leget takket være badstuen. Nå venter vi bare på snøen, både jeg og hundene, og den kan ikke komme fort nok!
42 sledehunder og 5 valper, som snart går inn i sin første sesong med stor glede. Første skritt på veien er å lære seg navnene, for det er uunnværlig grunnlag for et godt samarbeid. På denne måten kan de individuelle kommandoene bli gitt korrekt. I hundegården er det alltid noe å gjøre.
Før vi kan kjøre ut i treningsløypene med firhjulingen må vi sette på kjettinger siden sporet ofte er glatt. Frem til snøen ligger tjukt nok til at sledene kan brukes er det firhjulinger vi bruker til trening. Hvis føret er bra og jeg klarer å holde kjøretøyet mens hardhausene trekker har vi 10 hunder i front, og dersom det er litt tøffere forhold holder det med 8 hunder. Vi har akkurat åpnet en ny treningsløype, som vi har ryddet ved hjelp av motorsag og ryddesag, og denne er nå i daglig bruk. Hundene lar seg ikke merke med det bråkete firhjulingen som brøyter seg vei over stokk og stein bak dem, de er i sitt rette element.
Før vi kan kjøre ut på trening må hele flokken spise frokost, bestående av en kjøttsuppe, for å sikre at alle får i seg nok væske. Dernest må vi sørge for at hundegården er ryddet og rengjort. Dette tar fort halvannen time. Så snart vi klargjør firhjuling og slede samt henter seletøyet begynner et øredøvende bråk fra hundegården. De er klare for å jobbe og gjør sitt ytterste for at du skal høre det. Å få plassert disse ekstremt entusiastiske pelsdottene inn i seletøy krevet ikke bare styrke og utholdenhet, men også en saftig dose tålmodighet – ikke minst fra de hundene som allerede er selt på og satt på plass. Gjennomsvett hopper jeg på firhjulingen og vi er avgårde.